TRESKOEN

TRESKOEN

Treskoen svevde mot

himmelens blå

tegnet stille sin bue

forlot fotens frue

- hun sklei i trappa

Mannen til frua hvis tresko fikk vinger,

hastet og lette med iver og

klødde sitt skjegg med en finger.

Man skal ikke kimse av fall og en frue

og treskoens bue

 

Hytta sto skjelvende,

rødmalt og taus

skogen og barna holdt pusten

 

Frua var stille,

mens unger gikk manngard

og mannen så ned

for å finne et spor og unngå å le

 

En svikefull trapp og

skoen som glapp

skapte brua

som smilet kan gå på

 

Slik kan det skje

når en sko lagd av tre

søker røtter ved skaperens rot

Et sånt manifest blir slik sett en test

Er tresko laget for føtter?

Skomakeren lo ved sin lest:

Han spente sin bue og skjøt sin pil

I tresko og drøms dristige sprang.

 

 

Tove Johanne With

Nyeste kommentarer

17.08 | 18:44

Nydelig. 💖

25.02 | 15:07

Takk, Bjørn... Pappa satte sterke spor etter seg, selv om han var en forsiktig mann.❤

25.02 | 14:37

et sterkt dikt, tove !

25.02 | 13:12

Du tante... Han va ikke ulik deg, skjønn du... Dokk hadd de samme tankan, trur eg, om det å lev og det å ta vare på...