To øyne sluker meg,
skaper meg.
En kraft så sterk, så nådeløst sterk at
den krever alt.
Den skaper sin egen himmel.
Jeg er vektløs i denne galaksen.
Den holder meg fast,
fører meg vill-
Jeg vil ikke -
Jeg vil.
Jeg er fortapt, men gjenfødt.
Jeg ser veier du har gått,
stier jeg elsker
i stjernebildene på himmelens blå kappe.
Jeg vil kjenne dine koordinater
i min ville ferd mot kosmos
så jeg kan vite hvor jeg er
i dansen mellom måne og sol
og stjerner og stjernebilder og lysår og to sorte hull
som vokser og avtar i kjærlighets
flo og fjære.
Født, fortapt og gjenfødt.
Om og om igjen.
Tove Johanne With