BEKJENNELSE

BEKJENNELSE

At jeg lot deg gå

tok aldri ømheten fra meg.

En fingers mjuke strøk

over dine bryn

tegnet våre band

og skrev meg inn i din panne

Slik ble min sjel merket.

Et smil, en forsinket dveling

I øynenes blikk

innrammet av kjærlige smil og stille kyss.

I min tanke stryker jeg din nakke

og bekjenner

Jeg er din.

 

Jeg står ved bredden.

Alltid. Ventende

på tidevannet,

som om du ville komme tilbake.

 

 

Tove Johanne With

Bjørg Gjølstad Lien 22.08.2013 23:52

Bære heilt fantastisk.

| Svar

Nyeste kommentarer

17.08 | 18:44

Nydelig. 💖

25.02 | 15:07

Takk, Bjørn... Pappa satte sterke spor etter seg, selv om han var en forsiktig mann.❤

25.02 | 14:37

et sterkt dikt, tove !

25.02 | 13:12

Du tante... Han va ikke ulik deg, skjønn du... Dokk hadd de samme tankan, trur eg, om det å lev og det å ta vare på...