At jeg lot deg gå
tok aldri ømheten fra meg.
En fingers mjuke strøk
over dine bryn
tegnet våre band
og skrev meg inn i din panne
Slik ble min sjel merket.
Et smil, en forsinket
dveling
I øynenes blikk
innrammet av kjærlige smil og stille kyss.
I min tanke stryker jeg din nakke
og bekjenner
Jeg er din.
Jeg står ved bredden.
Alltid. Ventende
på
tidevannet,
som om du ville komme tilbake.
Tove Johanne With