EN ETTERMIDDAG I MAI
Det var en maidag før 17. mai. Det var et mildt, skytungt vær, og perfekt for en tur til Gåsvika. Å gå denne turen er som å klø på et myggstikk: det er vanskelig å la være når du vet at veien ligger der… Å passere Grindhåjen, fjøslukta, sau og lam, breking og de deiligste dufter er som å gå gjennom perleporten, når forholdene er slik. Alt er bare så … mjukt, - ja mjukt er det rette ordet. Fjøslukt og lam = perfekt. Og når jeg vinkler av og går opp traktorveien, går jeg inn i min barndoms ”grønne dal”.
Denne milde ettermiddagen hang duftene tungt rundt greinene, som nærmest hadde hastefødsler, og strevde med å få ut de grønne museørene. ”Javisst gör det ondt när knoppar brister” skrev Karin Boye. Og visst var det lyrisk vakkert, dette uhørlige dramaet som var midt i The Big Bang!!!
Da jeg kom over den første lille bakketoppen skjønte jeg at jeg hadde litt trekk imot. For ca 20 m foran meg står en rådyrsbukk og strekker seg mot matfatet som henger i et tre. Regnet etter datidens tidsbegrep sto jeg bortimot et par timer og så på bukken spise. Men det blir nok bare løgn, ja. 1 minutt, kanskje, kunne jeg få stå og bare se. Det var sånn en fin hendelse å få være med i: hadde jeg vært ei rådyrgeit (heter det det?) hadde jeg spist middag med en fin herremann.
Da bukken hadde observert meg, fløy den på lette bein opp i bakkene, og jeg tumlet videre. Jeg visste at rundt meg, overalt i terrenget, var jeg under oppsyn. Og så er det bare å konstatere at bordskikk er: spis og stikk.
Rundt neste sving hørte jeg orrhanen spille. Jeg gjorde meg liten og usynlig og fikk se to som hadde uoppgjorte forhold på gang. Har hørt den leiken mange ganger, men aldri sett den. Og slett ikke på en ettermiddag midt på en traktorvei til Gåsvika. De var bare to, men de hadde hele verden i sine halser. Og lyden bar meg til Royal Albert Hall og Ravels Bolero. Intenst bedøvende, øredøvende, klukkegurglet de til de liksom fant en vei ut av enigheten om egen fortreffelighet og gikk hjem. Eller hva de nå gjorde. Ikke vet jeg, men jeg hadde leiken i ørene da jeg gikk videre.
Vel framme i vika, satte jeg meg ned i ei grop ved i lita myr. Da angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg termos og kaffe, - som regel er jo denne turen av en litt kortere varighet. Men det var da godt å bare sitte der å kjenne den søte lukten av småbjørka som arbeidet på spreng, av lyng, av fuktig myr, lukta fra havets mage og salte drev. Det begynte å regne. Siden det ikke var et eneste vindpust nå, falt regnet som om det ble dratt med stor kraft ned fra skyenes opphevede tyngdelov. Vår Herre spilte opp til dans med tamburiner og små cymbaler, han trippet lett i håret mitt og dro smått en pausen foran neste takt. En synkope bekreftet rytmen og innhentet taktlinjen.
Så hørte jeg det: regnet slo mot vannflaten i vika bak meg. Og den sprø klangen av dråpe mot vann fikk meg til å huske lyden av magedanserinnens paljetter idet hoftene svinger seg i den sensuelle dansen. Regnet denne ettermiddagen lærte meg ett og annet om mager og paljetter i dans. Det er vakkert.
Jeg var våt som en forpjusket katt da regnet holdt opp. Og like vár som en katt hørte jeg et knepp. Da ble jeg litt urolig, men jeg rakk ikke tenke så mye før det skjedde: mens jeg satt i den lille gropa mi, kom tre rådyr gående , rett foran meg. De hadde det ikke mer travelt enn jeg. Og de var så nær at jeg knapt våget å puste. Jeg så de svarte blanke øynene, jeg kunne nesten fornemme luften bevege seg mens de peilet med ørene. Siden det ikke var mye å spise på myra, gikk de rolig videre, en etter en, og så var de borte inne i småskogen. Sånn tilfeldigvis, som en linje i min erindring.
Jeg håpet jo at de ville komme tilbake, men håpet er ikke alltid innbringende. Så jeg samlet meg sammen, og gikk videre med de samme tomme lommene. Valgte å gå en annen vei heim, og satte kursen sånn at jeg skulle komme opp bak Solvangen. De myrene der er ekle å gå i, og jeg både snubla og datt mellom myrhull og gressboller. Som jeg kaller dem. Jeg nærmet meg fastere og tryggere grunn, og så meg ut en måte å gå på som virket enklere. Så, rett foran meg, får jeg øye på noe som så vidt skilte seg fra den tørre gresstua. Et rådyrkje som er så ny at den er mindre enn katta mi… Har aldri mitt liv sett noe så vakkert. Så ensomt og så skjørt. Jeg sto et lite pust og så på, og visste at et sted ikke langt unna hadde en mamma meg under oppsikt. Jeg viste at dette lille nyfødte livet hadde alle sin kroppsfunksjoner så nedjustert som bare mulig for å kamuflere seg. Og den mammaen jeg kunne ha vært om jeg hadde blitt det i sin tid, skjønte at nå, Tove Johanne, nå går du hjem. Visitt-tiden er over.
Jeg ruslet videre, og var så beruset av denne ettermiddagens program, at jeg slett ikke hadde lyst til å gå inn i et hus, til en stol og en TV.
Og da jeg hadde lagt meg, ringte Trond og sa: "hør dågger orrhanen? Han sett på fjøstaket mett.."
Tove Johanne