 |
|
|
 |
|
Slik opplevde Caro det, forteller Tuva
SLIK OPPLEVDE JEG DET.
De kalte meg ”mongo”. De sa jeg hørte inn under HVPU, og så lo de. Hvorfor ler menneskene når de er onde? Hvordan det nå enn er: mor lo ikke. Hun visste hva som var viktig for meg, og selv om hun skulle oppleve harde tider sammen med meg og sin egenrådighet, så ga hun ikke opp. Derfor viet jeg henne hele mitt liv.
Alle veier fører til Roma, sa en kar. Den karen kan ikke ha fulgt E6 nordover, fra Hegra til Mo i Rana med Anleggshammeren som mål. Han burde nok ha begrenset påstanden en smule og sagt som sant er: alle veier fører alle steds hen.- Nok om det: tidlig en morgen møtte jeg mor og far. Ut av en flokk på to guttevalper valgte de meg, og de ga meg det kjærligste navnet i verden, Caro. Likevel var jeg fryktelig redd, og jeg hylskreik da de tok meg bort fra broren min, og de andre vennene mine. I baksetet på den nye bilen min, satt ei voksen tispe, og hun gjorde meg enda mer usikker. Hun så ikke helt fornøyd ut.
Vel,vel, tiden leget de verste sårene, og jeg fant etter hvert min plass i familien. Men det verste jeg visste var at mor var opptatt på kjøkkenet, eller satt ved skrivebordet og arbeidet, noe hun gjorde ofte. Derfor ulte jeg alt det jeg var kar om for å få oppmerksomheten hennes, igjen. GJETT OM DET NYTTET!!! Straks var hun på plass ved siden av meg, pratet, klappet og undersøkte meg,- hun var redd jeg var syk og hadde ondt. Jammen ta var jeg bra lur: etter to-tre uker kunne jeg snurre mor rundt labbene og jeg eide hele verden i Teienveien 8. Raya bare skulte bort på meg, og far mente at dette skule nok bli ”riktig trivelig!”
Raya og jeg hadde hver vår soveplass inne hos mor og far. Om natten kunne mor hjelpe meg å huske å tisse og bæsje ute. Men om natta sov hun jo, så da måtte jeg løse problemet på en annen måte. Og det var jo enkelt. Når jeg måtte, så tasset jeg til Raya sitt leie, tisset, og tasset tilbake mens ”dronningen” knurret stygt og la seg på golvet. Om morran hørte jeg mor og far diskuterte om det virkelig kunne gå an at Raya i rein protest hadde begynt å tisse inne. Gjett om jeg gliste i alt det skjegget jeg ikke hadde. Men så skjedde det fatale at mor ble liggende våken ei natt, uten at jeg visste om det. (Det verste er at jeg tror hun hadde planlagt hele aksjonen!). Så da jeg sto opp og tasset for å tisse, fikk hun bekreftet det lyset som hadde gått opp for henne. Mens det sildret og rant, bar hun meg ut på trappa hvor jeg, meget skamfull, gjorde meg ferdig. Ærlig talt: hun kunne godt ha vist meg at hun ikke sov, for selv en valp har krav på sin verdighet. Hadde jeg visst at hun var våken, kunne jeg ha fått varslet henne før uhellet var ute… Sånn tenker i hvert fall mennesket i rettferdighetens etterpåklokskap. Men det verken jeg eller mor, eller noen andre visste, var at denne og de nærmste påfølgende nettene skulle snu opp-ned på mors nattesøvn resten av mitt liv. For når jeg MÅTTE på do om natta, så måtte jeg, og da sto mor opp og slapp meg ut. Jeg syntes jo egentlig synd på henne, men en hund er seg selv nærmest. Hun må bære meg og ansvaret selv. Hun kunne oppdratt meg skikkelig, så hadde jeg vært grei gutt også på dette området. Men svake punkt er lette å oppdage hos mennesket, og slike svake punkt er kjærkomne for en hund. Det gir liksom litt større muligheter for variasjon i et ellers veldig forutsigbart liv.
Raya og jeg slapp å stå bundet i hagen, for vi hadde gjerde rundt hele tomta. Etter ei stund oppdaget jeg hvor utrolig deilig det var å være fri, ute alene, så jeg ga blaffen i å komme på mors eller fars innkalling når det ble kveld og skumring. En valp vil heller leke i hagen enn sove. En kveld hadde jeg bestemt meg: de kunne bare legge seg, så skulle jeg komme senere. Men det ble altså ikke aktuelt, nei. Far sto på trappa med storstemmen, i bare trusa, og var visst skikkelig sint. Og da kom jeg ihvertfall ikke… Det som skjedde da er neppe noe å fortelle om, men altså - far kom løpende og jeg trodde han ville leke siden han kom springende etter meg. Vi sprang rundt huset to-tre ganger før jeg støtte på den halvnaken mannen bak et hjørne. Han hadde nemlig snudd! Da forsto jeg at dette ikke var en lek. Mor lo så tårene trillet. JEG SYNTES IKKE DET VAR MORO. Ikke far heller. Jeg krøllet meg sammen på teppet mitt, far la seg med ryggen mot mor, mens hun til stadighet brøt ut i latter under dyna si. Man kan i grunnen undre seg over hva humor er.
Etter hvert som jeg vokste til, ble jeg visst mer og mer uutholdelig å ha i huset. Jeg kan ikke helt skjønne det; Jeg gjorde så godt jeg kunne for å innordne meg både Rayas og menneskenes krav. Det var egentlig vanskelig, for de var ikke alltid enige, de tre. Så jeg ble usikker, og det er vel der problemet ligger. Mor begynte i alle fall å lure. Da jeg var nesten ett år, begynte det å bli stygt prat om at jeg ikke hadde livets rett hvis det skulle fortsette slik. Men mor visste råd: neste skoleår skulle far begynne å arbeide ved Storforshei skole, mens mor skulle ta ett år videreutdanning i musikk, fortsatt på Nesna. Raya dro sammen med far, mens jeg skulle få være alene sammen med mor et år, for liksom å se om jeg kunne bli ”bedre”. ( Skulle ikke tro at menneskene mine hadde særinteresser for sosialpedagogikk. Eller - jo, kanskje nettopp det…?!) – Noen synger ”O salige stund uten like...” Jeg for min del sang videre med den inderligste frimodighet: o salige stund uten like, jeg lever, jeg lever ennu… Jeg sang hele året, sammen med mor, når hun øvde piano, gitar, fløyte og aller høyest sang jeg når hun øvde foran sangtimene sine. Jeg lå i armkroken hennes og leste musikkhistorie, satt ved skrivebordet hennes når hun arbeidet med komposisjonen sine til satslæretimene. Og jeg så i mors ansikt at hund og musikk er viktig for mennesket!
Det skjedde imidlertid noe veldig underlig etter at far og Raya flyttet. Det virket som vi mistet flokklederen, så jeg tok oppgaven inn over meg med stort alvor, slik at ikke jeg og mor skulle bli anarkister. Men der tok jeg feil, gitt. Mor ble rasende, viste tenner og laget et fryktelig mål mens hun holdt meg i bakken med en styrke som jeg ikke torte å utfordre. Jeg blottet strupen for å vise at jeg ga meg. Jeg prøvde meg på dette en gang til, for å være på den sikre siden. Men hun ble enda tydeligere, og jeg ble overbevist om at mor var sterkere enn meg, og den beste lederen jeg kunne ha fått. Dermed var den saken avklart, og vi levde ”herrens” og hundens glade dager. Da det året var omme, hadde vi bevist at mitt liv var mye verdt. Raya var og ble en ”pest og en plage” for meg. Hun var for så vidt snill, for hun ga meg ikke juling. Men hun herset med meg hele tiden, og bestemte til og med når jeg skulle få spise maten min! Viktigskjura!! Men, vi hadde det jo mye skøy sammen, det er klart. I gode dager er det alltid bedre å være to sammen enn alene.
Men likevel, min positive utvikling stoppet opp, og en grusom avgjørelse sto for tur: vi kunne ikke lenger bo hjemme, begge to. Tenk hvis disse tobeinte hadde brukt litt av den kunnskapen de hadde om sine artsfrender, da hadde de sluppet denne kattepinen (Var det noen som nevnte katt, her?) Tørr fakta er nemlig tørt stoff når den ikke taes i bruk, og ingen av oss fire hadde det særlig godt i denne tiden. Vi led på hvert vårt vis, fordi vi hadde hvert vårt problem.
Men en dag var løsningen klar: Raya skulle flytte hjemmefra. Hun var den trauste, sterke typen som godt ville tåle å få en ny familie. Skolen i Grønnfjelldalen skulle bli hennes nye hjem, fordi der bodde det noen mennesker som var veldig snille, og som var glade i henne alt fra tiden på Nesna. Og jeg skulle bli hos mor. Heldigvis var det utelukket med tur til dyrelegen og evig hvile,- foreløpig.
Den dagen Raya tok sakene sine og flyttet var en sorgens dag. Det ble så tomt og stille at det var rart å tenke på at det bare var en hund som manglet. MEN: en hund er ikke bare en hund, det fikk vi erfare den dagen. Likevel, etterhvert som stillheten ble mindre og tomheten ga bedre plass, merket jeg at det ble lettere å være meg. Jeg slapp å være underdanig en tispe. Jeg kunne spise maten min når jeg ville. Jeg fikk, enkelt sagt, lov til å være den store hannhunden som jeg hadde inni meg, ikke bare se ut som en. Nå hadde jeg ansvaret alene for å passe på mor og far og huset, og jeg har hørt dem si at det var jeg faktisk flink til…
Årene gikk, og alderen satte grå hår i snuten på meg. Jeg var lenge sprek som en fole, og det beste jeg visste var at mor pusket meg i hodet, elle holdt labben min mens jeg sov. Jeg var nemlig en kosegris. Men da jeg passerte 10 år, merket jeg at årene gjorde krav på sitt, og jeg ble trøtt. Veldig trøtt. Aller helst lå jeg ved mors føtter når jeg kunne det. Og jeg hørte at de så smått begynte å prate om en ny hund. Enhver vet jo hva det betyr. Men merkelig nok var det meg nokså likegyldig,- jeg regnet med at hun som var min sjef hadde kontroll med hva hun gjorde.
Så, en vakker dag (den var i grunnen ikke så veldig vakker – far var nyoperert og syk, og nettopp kommet heim fra sykehuset)- på denne vakre dagen altså, kom det en ny valp i huset, lik en stormvind! Jeg ble nokså forfjamset da jeg skjønte at dette krapylet av en yndig liten skapning som beit meg i ørene og føttene, hang seg fast i halen min,- at hun skulle bo hos oss. Dette var altså den nye hunden de hadde snakket om.
Vel, vel. Alt har sin tid. Å leve har sin tid. Å dø har sin tid. Men jeg kunne kjenne at sirkelen ikke var sluttet enda. Lille Ami brydde seg ikke det spor om at jeg var stiv i beina eller støl av elde. Hun fikk fart i meg, og var rosen som ga de siste månedene mine farge og glede. Verdien i en valp er å vite at livet fortsetter.
Ami, min venn…
Caro, sjenert og elsket
Caro, sjenert og elsket
AMI OG CHANDRA BETRAKTER
Vi, Ami og Chandra, har to medlemmer i flokken som kanskje er resultatet av tilfeldig avl. Vi kan nemlig ikke finne ut hvilket kennelnavn de ha har. Nå har de riktignok et etternavn, men det er ikke identisk med de navnene som de ble levert med da de ble sendt heimefra, så her lukter det muffins (☺) Vel, vi har lært at også det tilfeldige kan gi mangfoldet større bredde, og også verdi, men når vi ser å disse to, så hender det seg at vi synes resultatet kunne ha vært mange hakk bedre. Det har ikke vært tatt hensyn til skjelettfeil, pelskonstitusjon, arvelige svakheter og alt det som vi selv må tenke på. Men nå er de altså blitt en del av vår flokk, og vi tar hensyn, og tror at vi gjennom vår kjærlige omgang med dem kan gi dem et godt og leveverdig liv. Vi tar dem med på regelmessig trim- og treningsturer, fordi det styrker både muskler og skjelett. Selv en sagkrakk kan ta seg bedre ut med litt oppretting,- og vi hjelper våre venner med å stramme opp muskler så de blir fastere og finere, og får ei stoltere holdning. Det har noe med utstråling å gjøre,- vi ønsker at de skal ha den der ”her-kommer-jeg”-holdningen, sånn at vi kan få fram de fordelene de tross alt har.
Når vi reiser rund på utstillinger for å treffe våre artsfrender og konkurrerer i skjønnhet og ynde, som vi bruker å kalle det, så nytter vi samtidig høvet til å gi våre to venner miljøtrening. Det er egentlig den største utfordringen vi har, for vi skjønner jo hvor viktig det er både for dem selv og for oss. De omgås veldig lett hunder, men det er langt viktigere for alle parter at de lærer en god omgangstone i samvær med menneskene. Av og til tror vi at alt strevet vårt har vært forgjeves, men så kommer de små glimtene som gjør at vi ikke mister alt motet – de viser plutselig framgang og meget akseptabel adferd. Vi har av og til vurdert mer drastiske tiltak, men vi vil enda prøve med de litt mer vanlige tiltakene. Hundeklubbene arrangerer forskjellige treff og kurs som vi tar dem med på, og vi tror bestemt at disse tiltakene er av svært stor betydning for læring og framgang for våre to venner. Vi har observert at deres artsfrender har en ganske sammenfallende oppførsel, og vi regner med at har vi funnet en svakhet. Som schäferhunder er vi enige om at vi må akseptere artenes ulikhet. Men en viss form for læring har bare positive sider, som gjør det lettere for forskjellige individer å fungere i et fellesskap.
Når vi to, Ami og Chandra, kjenner at vi holder på å tenne på alle pluggene, så har vi erfart at det hjelper å prøve å roe ned nervesystemet, eller å gå vekk fra det som setter oss i affekt. Men disse to – de er et skue når de lar sin velmakt utfolde seg - enten de blir sinte, irriterte eller bare provosert: de har mistet evnen til å reise ragget og flekke tenner, men har beholdt og dyrket evnen fullt ut til å kjefte. Jaja, noen signaler må de jo få bruke, ellers hadde de ikke lenger mulighet til å kommunisere med sine… Det må være fælt å mangle kroppsspråket…
Rett som det er får vi besøk av Jenca og Diwa, og da har vi det kjempegøy. Vi har faste ting som vi gjør når vi treffes, slik at vi ikke skal kjede oss. Lediggang er rota til alt ondt, og vi skjønner at det er viktig å forstå det. Derfor har vi laget noen selskapsleker som er kjempegøye. Den artigste av dem er når vi fire løper etter hverandre rundt trærne i hagen. Det er så spennende å se om det er noen som plutselig vil springe andre veien!
Av og til kan en av oss være litt sur, og du kan ta gift på at da har vedkommende løpetid. Men vi andre skjønner problemet, og tar litt hensyn, for vi vet hvordan det er å ha løpetid og ikke se en eneste hannhund som er lovlig. Flotte hanner er for øvrig mangelvare her vi bor, men vi har hørt at i nøden spiste fanden fluer. ( Vi spør: har fanden gått og gjømt seg?)
Vi nevnte tidligere at vi reiste på en og annen utstilling for å konkurrere litt. Gjennom trening og lek med våre to flokkvenner blir vi selv i ganske god form. Og vi syns i grunnen det er ganske kjekt å være med – vi treffer mange og får nye venner både fra nord og sør. Det hender ofte at vi treffer noen som vi ikke tåler snuten på, og det er alltid noen som er sure og som har noe å klage på, men det får heller være. Vi andre orker ikke å ha noe med dem å gjøre, annet enn å hilse fordi vi er høflige, så de er nok ensomme i sitt sure miljø. Men jevnt over har vi truffet bare hyggelig og omgjengelige deltagere på konkurransene. Men det skulle sannelig bare mangle!!!
Vi har gjort det brukbart i konkurranser, begge to. Ami har vel de beste resultatene. Men det er ikke så viktig, i grunnen. Vi er jo med bare fordi det er moro. Likevel skjer det noe underlig hver gang, særlig når det går riktig bra. Når alt er over, dommeren har dømt og hver har gått til sitt, så ser det jammen ut som de to andre i flokken har vært med, de også! Det ser ut som om det er de som har konkurrert og vunnet sløyfer og premier. Det er så komisk, altså. Her viser vi oss fra vår beste side; går og står, traver og passer steglengden, passer på manken og prøver å vise utstråling, og så holder de to på å miste fotfestet når vi lykkes! – Jaja, små venner er lette å glede, og siden det åpenbart betyr så mye for dem, så skal de få ha den gleden. Men da vet vi to, Ami og Chandra, at resultatene står i våre navn og på våre reg.numre. Med stor og overbærende ro lar vi dem glede seg over våre resultater. Det har nemlig ei praktisk positiv side, dette her, fordi premier, enten det er to eller hundre av dem, trenger støvtørking. Det tar de seg av. Og det kan se ut som om skinnet fra premiene varmer dem som om det var solskinn. Og hvis så er tilfelle, så koster det oss lite å glede dem, vår mor og far.
Ami, Chandra, mor og far er en flokk med flokkens strukturer. Men vi tror nok at vi firbeinte er de mest intelligente. Vi vet at mor og far tror at det er de som er flokkledere. Og vi lar dem tro det, for i de tilfellene som vi mener er viktige for oss, bytter vi to på å være sjef. Og mor og far har ikke oppdaget det!!! Vi har hørt ordet kvinnelist. Hva skal vi i så fall kalle dette? En hunds viktigste evner?
Nå har vi fortalt en del om mor og far, og det er ikke særlig flatterende det bildet vi har gitt av dem. Det er ikke helt rettferdig, fordi bare med sitt nærvær gir de oss mye glede. De gir oss mat, steller for oss på alle vis, klapper og koser med oss, steller pels og klør. De kjører oss på utstillinger uten at vi trenger å spørre engang. Ser vi litt tufs ut, lar de oss få det beste stell og kontakter veterinær om nødvendig. Vi har det kort sagt som dronninger, selv om vi mangler slottet. Men en kan jo ikke få alt her i livet, kan en vel?
Da de to ble innlemmet i flokken vår var vi spente. Vi hadde jo ingen garantier for hvordan de ville tilpasse seg oss og våre behov og vår egenart. Så vi henstilte til hjertene deres:
EN HUNDS 14 BØNNER TIL SITT MENNESKE
1.Mitt liv varer kun 10-12 år. Enhver adskillelse fra deg betyr sorg for meg. Tenk på det før du anskaffer meg.
2.Gjør meg tillitsfull. Det er hele mitt liv.
3.Vær ikke sint på meg lenge ad gangen, og lukk meg ikke inne som straff.
4.Gi meg tid til å forstå hva det er du forlanger av meg.
5.Du har ditt arbeide, dine fornøyelse, dine venner – jeg har bare deg.
6.Prat med meg - selv om jeg ikke forstår dine ord, så forstår jeg når din stemme gjelder meg.
7.Før du slår meg, så tenk at mine kjever med letthet kan knuse din hand, men jeg gjør ikke bruk av min makt.
8.Når du blir irritert på meg fordi du selv har det travelt, så tenk på at jeg kanskje har det vondt, kanskje lå jeg for klenge i solen, kanskje jeg bare er trett og lei av den grunn.
9.Tren meg aldri når du er i dårlig humør. Du greier allikevel ikke å skjule det for meg
10. Dere mennesker oppførere dere så annerledes enn oss hunder, så la meg få tid til å lære å forstå deg. Det vil også ta tid for deg å forstå min adferd. Jeg har nemlig ingen menneskelige tanker og egenskaper –heldigvis- men dersom du lærer om mine instinkter, oppførsel og ”språk”, vil du lettere forstå meg og oppdra meg til en rolig og mentalt harmonisk hund. Det jeg opplevere i oppveksten kan få stor betydning for meg senere i livet.
11.Vet du at jeg aldri glømmer hvordan man er mot meg?
12.Vær alltid hos meg når jeg har det ondt. Alt vil bli lettere for meg når jeg har deg.
13.Ta deg av meg når jeg bli gammel- også du blir gammel en dag.
14.Ta godt vare på meg, så vil jeg være din usvikelige kamerat så lenge jeg lever.
HUSK: DET VAR DU SOM VALGTE MEG, JEG HADDE IKKE SJANSEN TIL Å VELGE.
Vi la merke til at våre bønner til dem gjorde inntrykk, og vi mener å kunne merke at de tar oss på alvor. For å si det rett ut: vi føler oss dyrket og høyt hevet over alle andre arter. Og vi vet ikke at vi tar feil.
Sier Tuva.
Kjære Zorro.
Vi katter er fortalt at vi er kommet inn i året 2010, og det er jo spennende. Blir det et godt fangstår, både på fugl og mus? Jeg kunne sagt ”for fiske”, også, men jeg tror ikke katter fisker. Jeg har sett på TV at bjørnen fisker, men jeg ser aldri ei katt sitte i elva eller ved fossen og venter på en laks. Har du sett det? Jeg syns det er mer ”bønnhørelse” når jeg sitter ved matskåla og ser at matmor kommer og fyller den opp. Kanskje det er kattens laksefiske: å vente på matmor…
Vet du, Zorro, vi har hatt det fryktelig kaldt her oppe, veldig lenge! Det var så kaldt at jeg rett og slett ikke kunne gå ut. Jeg prøvde flere ganger, men det var så ille at en gang, da matmor åpnet døra for meg, måtte jeg trekke alle fire beina opp samtidig, så jeg falt mens jeg sto. Ja, det var sånn det opplevdes, for det skjedde så fort. Jeg liker ikke at det blir kaldt på potene. Matmor ler av meg, men hun skulle bare visst hvordan det er å ligge godt og varmt, og sove i gyngestolen, for så å måtte tisse i 35 kuldegrader. Vel, altså, jeg tror hun har skjønt at det kan være tøft å være katt, for jeg har mitt eget do. Egentlig syns jeg det er litt æsj og bæsj, det der, men når det er nød så spiser også fanden, sier mor. Så i to uker har mor og jeg hatt et nært samarbeid: jeg går på do, og hun ordner opp. Jeg smiler av og til i bartene, for det er jo ganske menneskelikt… Jeg mener: en ordner og den andre gjør andre ting. Hadde jeg vært menneske, hadde jeg bare gått og lagt meg i gyngestolen. Ærlig talt!
Etter at det var så kaldt, kom det en halv meter med snø, og det er jo ikke mulig for ei katt å gå ut når snøen når over ørene. Jeg fikk problemer med selvrespekten, for jeg ble bare gående og mjaue i desperasjon: hvem ville en katt så ondt at den ikke kunne gå utfor døra, om ikke annet så for å lukte litt? Jeg tror menneskene som bor hos meg skjønte alvoret, for i går ryddet de snø, og jeg kunne igjen gå ute på terrassen. Det er ikke mulig å sole seg, for solen kommer ikke tilbake her før 24. januar, og det er jo litt kjølig, da, men det var da i alle fall ”gangbart”. Men tror du ikke at sannelig regner det i dag. Og hvilken katt med respekt for sin vakre pels går ut mens det regner?
Menneskene har feiret jul, og det er alltid spennende. Juletreet er fantastisk. JEG KLARTE Å BERGE TRE KULER SÅ DE IKKE BLE KNUST!!! Og julepapiret var kjempegodt å ligge i. Riktignok gir det ikke mye varme, så jeg skjønner at jeg er heldig som kan bo i et hus med egen gyngestol. Det er ille å vite at noen mennesker ikke har annet enn pappesker å sove under. Det gjør meg trist. Tenk, Zorro, om alle hadde vært like heldige som du og jeg, at vi har våre egne hus, egne mennesker som er glade i oss, alltid ha mat og vann. I tillegg har jo du en kjempegod kamerat i Marius, det har mor fortalt meg. Det må være kult å kunne mange tricks. Jeg kan bare ett, og det har jeg måttet lære meg selv: å late som jeg vil ut, og så vil jeg det ikke likevel!!! Men jeg fikk i alle fall oppmerksomhet. Hi hi…!
En annen ting som var moro med jula var at jeg fikk besøk av henne jeg må kalle farmor. Hun er ei koselig dame, altså. Ja, det vet du jo, for du kjenner henne bedre enn jeg gjør. Heldiggrisen! Men altså, jeg visste jo ikke hvilke vaner hun hadde, og hvordan hun for eksempel gjorde det når hun vasket seg om morgenen. Jeg har jo sett på mor og far, og jeg forundres over at det går an å vaske ansiktet når du ikke har labber. Så jeg lurte meg inn på badet sammen med farmor en morgen, og satte meg på vasken for å se om hun kanskje hadde gjømt et par labber i ermet. Noen mennesker har det jo med å gjømme ting i ermet. Men nei, du, hun er akkurat som de to leieboerne mine. Og dessuten tror jeg hun syntes jeg var litt for interessert, for jeg måtte sette meg i badekaret. Jeg tok likegodt morgenstellet med det samme, jeg også. Men tenk at Gud har skapt noen så bakvendt at de må bruke klut i stedet for tunge og labb. Noen burde ha snakket med Gud om det? Han har kanskje ikke forstått at det der var en bommert. Siden jeg er litt sjenert, så tenkte jeg at det kunne være en ide at du tok det opp med Han. Jeg tror at du kan snakke med Han selv om du, som jeg, ikke kan folde labbene.
Mor fikk en adventsgave fra din mor, og du skulle bare ha visst hvor glad hun ble, og overrasket. Jeg vet at din mor skaper musikk, og det må være spennende. Mor sier at hun hadde ønsket seg evnen til å skape, til å kunne utrykke det hun tenker, på en sånn måte at det kan være interessant for andre å lese. Det er, tror hun, å skape på nytt, sånn at andre kan få nye tanker. Jeg vet at mor får nye tanker når hun hører musikk, blant annet. Og så sier hun at hun får bedre plass i hodet og hjertet. Går det an? Jeg trodde egentlig at man hadde den plassen man hadde, men det er kanskje noe annet hun mener? I hvert fall, jeg ser at mor blir annerledes i øynene når hun hører noe hun syns er spennende. Det er kanskje da hun skaper noe i seg selv? Jeg vet ikke helt. Men uansett hva hun hører på, så kaller hun det enten jazz, svensktoppar, opera…- you name it. For min del liker jeg fuglesang, best. Jeg tror ikke det gir meg bedre plass i hodet, men det kribler sånn magen. Og så merker jeg at jeg får automatisk ”fot”, for ytterste delen av halen beveger seg. Kanskje jeg dirigerer? Men jeg lurer på om det et ”Jekyll and Hyde-syndrom” jeg merker. For jeg elsker, og i neste øyeblikk kan jeg drepe den stakkaren som sang så vakkert. Det er pussig, at det er så mange rare motsetninger inni oss. Men det er en fugl som fascinerer meg mer enn noen andre arter med vinger, og det er skjæra. Det er mitt tøffeste metallica-idol. Når den skriker, blir jeg nesten paralysert. Og jeg klarer ikke å la være å herme etter den. Vel å merke når jeg sitte innomhus. Ute er jeg redd den. De er akkurat så skumle som de høres ut. Vet du, en gang jeg satt i et tre i hagen, kom det en hel gjeng av dem og satte seg i ring rundt meg, og den konserten var helt rå, altså!!! Men da ble jeg redd, for nebbene deres var skarpe, og når de skrålte låtene sine, kunne jeg se helt ned i magene deres. Det var skummelt. Da var det godt at mor så på, for hun kom med sin mykeste stemme og ropte på meg. Fuglene ble tause, og etter hvert avsluttet de sine gutturale åndsverk og voldsomme sceneshow og forlot åstedet, og jeg kunne klatre ned til henne, så vi kunne gå inn sånn at hun kunne puske meg litt. Metallica og pusking. Er det ikke det livet er?
Jeg gleder meg til vinteren er over, og jeg igjen kan labbe over grønt gress, og hvile i solen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre i ferien, men jeg må vel finne på noe. Trenger å ha noe annet å ta meg til enn bare å gå her rundt det gule huset. Men jeg har et problem. Det koster penger å reise på kennel, men det koster så innmari mye å sende folkene mine på ferie. Jeg kan jo ikke bare la dem gå her alene, mens jeg er borte. Mor gråter alltid når vi skilles, men jeg vet jo at bare hun får et par dager på seg, så venner hun seg til det nye og glømmer det verste savnet. Men det er leit at hun har det sånn, for jeg liker ikke at hun er trist. Alle skulle være glade. Også menneskene.
Så var det en ting jeg vil at du skal vite. Moren din har vært viktig for meg. Jeg hadde en gang en venninne som bodde sammen med meg. Hun var hund, men ganske glup, likevel. Hun het Ethina Min Rose. ( Vakkert navn, syns du ikke?) Og hun var veldig snill. Hun er død, nå, men jeg kan ikke slutte å savne henne. Hun og jeg hadde en gang et fryktelig strev, for moren vår hadde en tåre som var så kjempestor at den ikke ville ta noen endelig form. Den liksom bare fløt utover, som et uendelighetstegn. Ethina og jeg var veldig bekymret, fordi vi ikke kunne få henne til å skjønne at vi elsket henne, og at vi trengte henne selv om det var både snørr og tårer når vi ville trøste henne. Det var da at
moren din hjalp oss. Vi trodde på telepati, og det virket. Så etter at moren din hadde ringt og minnet henne om at vi var der, og vi trengte henne for å få mat og vann, fikk hun etter hvert lyset tilbake i øynene. Mennesket har ikke pels, men hadde hun hatt det, hadde den blitt blank og fin, igjen, og vi kunne ha hjulpet henne med å gre ut flokene. Derfor ønsker jeg at du skal vite hvor takknemlig jeg er for at moren din finns, og at hun kjenner min mor. Hun er et stort menneske. Og hun er et skapende menneske, også fordi hun deler med andre det hun har i hjertet sitt. Når du lar henne få deg på fanget, når hun borer ansiktet sitt i pelsen din og søker din ro og varme, hvisk til henne at jeg, og Ethina Min Rose, takker henne for at hun har et så stort hjerte. Minn henne om at hun ikke må glømme å ha plass til seg selv, der inne.
Jeg begynner å bli litt trøtt, på katters vis. Moren min ber meg hilse deg, moren din, faren din, og selvsagt Marius. Jeg har satt henne i sving med fotografering, for jeg digger meg selv. Og jeg vet jo selvsagt at hun digger meg (STILIG!!!). Hun var lett å be, og jeg legger ved et portrett av vakre meg. Mor har arbeidet litt med det portrettet, og jeg syns faktisk at det er spennende at hun fikk fram sjelen min, via lyset. Ja, Zorro, jeg er i sannhet et vakkert dyr. Det sier i alle fall mor.
De beste hilsner fra Tuva. Mor sin Tuva.
Mi Tuva
Mi Tuva
Kjære Zorro.
Jeg er så glad for at jeg er
sjefen i huset! Da kan jeg bare se litt på mor, så klapper hun meg. Eller
henter godbit. Jeg tror nesten at om jeg hadde bedt henne gå til månen,
baklengs, så hadde hun gjort det! Hun gjør alt for meg. Sånn som dine mennesker
gjør det for deg. Jeg lurer egentlig på om de skjønner hvor mye vi egentlig
bestemmer. Tror du for eksempel at de vet at når vi stryker dem, så er det
fordi vi vil sette lukten vår på dem sånn at andre katter vet at de er våre
mennesker. Faktisk tror jeg at de tenker at vi gjør det bare for å være snille.
Vel, altså, vi er jo snille, selvsagt. Men våre navn og adresser må vi jo ha et
sted, og da er det veldig praktisk å sette lukt på dem. Katter kan ikke lese,
men vi har god luktesans, så det funker godt. Lukten er på en måte vår adresse.
Jeg kan ikke lese. Jeg kan ikke
skrive. Jeg kan ikke holde en
penn, og jeg er veldig klønete med datamaskinen. Jeg prøver å bruke tastaturet
(mor kaller det klaviaturet!), men det eneste jeg får til er å ligge på det,
eller gå på det. De ordene som da kommer fram er ikke mulig å lese, sier mor.
Jeg trodde jeg skjønte meg på en datamaskin, siden den har mus. Men ærlig talt,
ei mus som ligger helt stille på ei musematte, hva er det godt for? Jeg er ikke
lat, men jeg gidder faktisk ikke å jakte på noe som ikke rører på seg. Jeg
dummer meg ikke ut for ei datamus!
Men kjære Zorro, min kompis, nå skjer det noe: mor har satt
seg ned ved skrivebordet. Jeg tror hun skjønner at jeg tenker på deg. Men før
jeg begynner å skrive med henne, så vil jeg si deg at det er kjempekult å ha en
kompis på Bekkestua, som til og med heter Zorro. Det er ikke mange jeg kjenner
som har det, og vet jeg ikke noen som kjenner en som har samme navn som du.
Dessuten, om de gjorde det, så vet de i hvertfall ikke hvem du er oppkalt etter!
Du har den spanske adelsmannens Don Diego de la Vegas hemmelige identitet.
Zorro betyr jo egentlig rødrev, men det skal du ikke bry deg om. Tenk heller at
du er lur som en rev. Det er stilig!
Jeg har lyst til å fortelle deg en historie som mor har
fortalt meg mens hun pusket meg på ryggen. Mor liker å fortelle, og jeg liker
at hun stryker meg. Hun forteller og jeg maler. Tøft.
Før mor hentet meg på Kattehuset, hadde hun og far hunder.
Mange hunder. Scäferhunder. Tenke seg til at de hadde 5 hunder samtidig… Jeg
kjenner at jeg får bevegelse i ytterste delen av halen bare jeg tenker på det!
Den første hunden flyttet inn hos dem for 33 år siden, og det er lenge side,
kan jeg fortelle deg. Det er faktisk så lenge siden at ingen kunne vite at du
og jeg skulle bli født, og slett ikke vite at vi skulle hete Tuva og Zorro. Det
er så mange år siden at da måtte mor være ung. Det er rart å tenke på.
Den første hunden
som mor fikk, hette Raya 2. Det er et rart navn, men det ble sånn fordi
hun hadde en søster som også hette Raya. Så de het Raya 1 og Raya 2.
Dette er Raya 2´s historie.
”Jeg kom hjem til mor og far i mai 1977, og hadde fått
navnet Raya. Kjøreturen hjem til Selfors gjorde meg veldig bilsyk, og jeg kastet
opp mange ganger. Og så savnet jeg lekekameraten min i Altermarka sånn! Jeg
gråt mye den dagen. Han var en St. Bernhardshund, og selv om han var yngre enn
meg så var han MYE større. Jeg tror at mor og far syntes veldig synd på meg,
fordi de ville leke mye. Men jeg lengtet hjem, og ville helst være alene. Og så
var det så mange lukter i det nye huset. Jeg måtte finne ut hvor alle luktene
kom fra. De var jo overalt! Til slutt lot de meg endelig få fred, og satte seg
ned for å se på TV. Akkurat da var det program om dyr og en dyresykdom som
heter rabies (den har du sikkert hørt om?) Jeg så at mor ble nervøs, og jeg
hørte henne si:” Hva er det vi har gjort?” Hva kan en svare til sånt? De hadde
jo bare fått meg. Lille meg.
Den kvelden diskuterte de to hvor jeg skulle sove om natta.
Noen hadde fortalt dem at jeg, i egen høye valp, skulle ligge alene allerede
fra første natten. På den måten ville jeg fort lære hvor sengen min sto.
Mennesker kan være så dumme. Jeg visste jo allerede hvor den sto. Jeg hadde alt
sovet i den! I tillegg hadde de
sagt at de ikke skulle bry seg om
at jeg var alene i hele verden, at jeg gråt til jeg mistet stemme. Man kan nemlig
bli stemmeløs av å rope på alle dem man sov sammen med, før.
Men jeg hadde på følelsen at min nye mor og far ikke hadde
tenkt å følge disse grusomme rådene. Og du store fryd! De tok meg med på
loftet, la meg midt i den kjempestore sengen (den var alt for stor for meg),
sto lenge og beundret meg før de la seg, de også. Men jeg tror det var bare jeg
som sov den natten. Jeg hadde snorket sånn at de hadde blitt liggende våkne.
Ja, særlig! Jeg, Raya 2, snorket? – Dronninger snorker ikke! De går ikke på do,
engang. Tror jeg.
Men den natten lærte jeg alt om mine menneskers hjerter. Du
vet, alle myrsniper har sine barn, og nå var jeg myrsnipas vakreste barn. Og
jeg kan like godt si det med en gang: mennesker er rare. En mann sa: ”At dere
tør å kjøpe en så farlig hund! Husk at tyske soldater brukte schäferhunder
under krigen. Og leste der ikke i avisen her om dagen at en sånn hund nesten
hadde spist en baby?” Jeg ble stolt da far svarte at de hadde tenkt å bevise,
med hjelp av meg, at min rase er ufarlig. De ville bruke MEG som BEVIS! Jeg
prøvde å reise ørene, for å vise hvor stolt jeg var, men det gikk ikke for jeg
var for ung, enda. Derfor sprang jeg heller etter et papir som vinden hadde
tatt tak i. Det ble en drabelig kamp, men sånn kunne jeg vise menneskene mine
at jeg ikke var farlig mot annet enn papir.
Det var fryktelig slitsomt for mor da hun oppdaget hvor mye
jeg tisset og bæsjet. Når jeg ville på do, så måtte jeg jo! Og jeg kunne jo
ikke skjønne hva som var galt med det. Jeg begynte å lure på om at det var feil
å tisse på golvteppet, så jeg fant ei matte for å prøve om det ble rett. Men,
det ble feil uansett hva jeg gjorde. Mor ble så rar, og så ble jeg usikker. For
å si det rett ut: det var noe dritt, hele greia! Men så snakket de med noen
andre som gikk på to bein. Og da ble det andre boller. At det gikk opp et lys
for mor, gjorde at det ble lyst også for meg. Men først ble det svart, som i
kjelleren, for hør på dette: ”når valpen tisser på golvet, skal du bare gni
snuten i tisset mens du skjenner skikkelig på den. Da vil den forstå at det er
galt å gå på do inne i stua.” Det er da ikke sånn det blir gjort når
menneskevalpene lærer å gå uten bleier?
Jeg fikk ondt i magen. Det hørtes ekkelt ut. Men jeg trengte
ikke være redd. Mor og far fant fram hundeboka de hadde kjøpt, og leste høyt
fra kapittelet som handlet om å bli renslig. Det var så koselig, for vi hadde
vår egen lille lesestund, vi tre. Og siden jeg er ganske intelligent, og mor og
far lærevillige, så lærte vi hvordan jeg kunne slippe å gå med tiss- og
bæsjlukt i snuten. Det var jo så enkelt at som fot i hose, hva nå det enn måtte
bety. Der sto det at for hver gang jeg hadde sovet, spist eller lekt, skulle de
bære meg ut på marka. Og hver gang
jeg hadde gjort noe på marka, bimmelim eller bommelom, så skulle de med en gang løfte meg opp
og bære meg inn med masse ros for at jeg hadde vært flink. Dette var så morsomt
at jeg lærte med en gang at det var gresset som var mitt do, ikke teppet i
stua. Mine mennesker var kloke, for på den måten kunne jeg fortsette å være
dronning Raya 2.
Jeg har nevnt hundeboka. Hundebøker kan være farlige,
spesielt for mennesker. Nå skal du høre: jeg hadde fått et fint halsband, og
kobbel. En dag bestemte far seg for at nå skulle han lære meg å gå fot. Å gå
fot betyr altså at jeg skal gå med hodet mitt ved siden av menneskets venstre
kne. Tullball! Jeg kunne da det! Men hvem gidder å gå fot, når det er så mye
annet som er mye viktigere. Regler, altså, de er ikke alltid til å forstå seg
på, selv om jeg jo skjønner at de fleste regler er viktige for å holde orden på
livet.
Men altså: han hadde lest oppskrifta i hundeboka, så det
skulle gå fort å lære meg dette. Mor ble pessimistisk fordi far var så
optimistisk. Men hun sa lite. Jeg ble koblet, og bestemt leid ned til
Monsenbakken. Der var det ei fin gressmark å trene på. Det var sånn cirka en million
lukter der! Det duftet og kilte, og jeg glømte fullstendig hvorfor far hadde
tatt meg med dit. Så jeg forsto ingenting da han løftet meg opp og bar meg
heim, i full fart, helt uten stemme, med munnen som en stor knute. Jeg måtte
lukte på munnen hans for å finne ut om han kunne knyte den opp. Jeg tenkte
først at dette var en ny lek, men skjønte fort at det var det ikke. Han knyttet
ikke opp munnen, han bare snudde hodet vekk. Jeg lå veldig stille på armen
hans, for at han ikke skulle gå fortere, for det kilte i magen. Da vi kom
velberget i hus, både han og jeg, satte han meg ned på golvet, slengte
ytterklærne og kobbelet i en stol
og sa, med sint stemme: ”For en dum hund! Jeg gjorde jo akkurat sånn som det
sto i boka. Men hunden sprang bare fram og tilbake i gresset. Hun har ikke
skjønt noen ting av det som sto
der!”
Det ble veldig stille. Jeg satt og så fra den ene til den
andre. Plutselig begynte mor å le. Jeg var helt enig med henne! Jeg kunne jo
ikke vite hva som sto i den boka! DESSUTEN visste jo ikke han som hadde skrevet
boka hvem jeg var, - hvordan kunne han lage ei oppskrift om meg og far? Når mor
følger matoppskrifter, så avslutter hun alt det hun gjør med ”justeringer.” Det
hadde denne forfatteren ikke husket å skrive noe om. Men, vi ble enige, vi tre:
mor og far måtte lære mer om MEG. Da kunne jeg lære alt det de ønsket. Men vi måtte jo samarbeide.
Allerede samme sommeren kunne jeg gå fot når jeg fikk kommandoen. Det er
lettere å lære når noe er moro, derfor lekte vi mye.
Det var moro å være valp hos menneskene mine – de gjorde de
underligste ting. Men jeg var flink, og hadde godt humør, så jeg klarte å
forstå det meste av signalene deres. Signaler er menneskenes språk, akkurat som
vi hunder har språk. Akkurat som noen snakker norsk og andre snakker litauisk.
Da er det veldig praktisk at vi lærer, sånn at vi kan forstå hverandre.
I august flyttet vi til Nesna. Mor og far skulle gå på en
skole for å lære menneskevalpene om livet, og ærlig talt så mener jeg at de
trengte det. For det var ikke godt nok at de hadde lest ei hundebok.
På Nesna skulle vi bo i Hollywood. Det går jo egentlig ikke an. Hollywood er jo i Amerika. Men
det er helt sant. Vi bodde der, sammen med fire andre mennesker. Alle hadde
hvert sitt rom, og så delte vi stue og kjøkken. Det var ei fin tid, kan du tro.
Det var alltid noen som hadde tid til å leke med mg, alltid var det noen som
klappet meg og fortalte meg at jeg var den fineste schäferhunden de hadde sett.
Ja, og så var jeg jo så snill… Jeg er fryktelig beskjeden, men det de sa er
sant. Dessuten så sto nesten alltid naboenes dører åpne. Stadig, mens samboerne
var samlet til ettermiddagskaffe, stakk jeg innom hos Arne og hentet meg et
eple til kaffe. Alle tenkte jo bare på sitt, så derfor måtte jo jeg tenke på
mitt. Er det ikke sånn det er? Og da alle lo, til tross for at mor syntes det
var flaut, skjønte jeg jo at dette hadde jeg lov til. Hi hi… Det var ei morsom
tid.
Etter ett år i Hollywood fikk vi eget hus. Da bodde vi
plutselig i Teienveien. Men det var MYE bedre. Eget hus, stor hage… Vi var
lykkelige, alle tre. Nå slapp jeg å stå i band mens jeg var på do, eller skulle
se på blomstene. Det vil jeg bare si med en gang: det er bedre for en hund å
være uten band i sin egen hage. For hunder er det logisk, men menneskene tenker
litt annerledes. De må jo ha regler. Det er jo noen tofotinger som er redde for
hunder. Og dessuten finns det jo en del dyr som en kan bli fryktelig fristet
til å springe etter. Det er jo litt spennende å finne ut hvor fort de kan løpe.
Som sagt, jeg
hadde gode dager. Men den våren merket jeg at mor begynte å bli rastløs. Hun
hadde så lyst til at jeg skulle få meg en lillebror. Far var uenig. Han mente
at vi hadde nok med meg. Jeg var utvilsomt enig med dem begge, så jeg var glad
jeg slapp å velge. Jeg ville gjerne ha en lekekamerat, men en bror? Da måtte
jeg jo dele alt med han? – Nei, dette kunne bli vanskelig.
Men så skjedde det. En dag, utpå våren, etter at jeg hadde
blitt to menneskeår, leste mor at jeg kunne få en bror, fra Trøndelag. Jeg, som
heter Raya 2 fra Altermarka, skulle få en trønderbror. Det bestemte mor. Hun
følte seg nok litt ensom etter den avgjørelse, og det hadde hun bare godt av. Det
er ikke særlig lurt å være så sta som mor var, den gangen.”
Ja, Zorro, dette var historien om Raya. Jeg var litt usikker
på om jeg kunne få mor til å skrive ned denne fortellingen. Men jeg prøvde. Og
jeg klarte det. Det er nemlig sånn at man kan greie det mye, hvis man prøver.
Og vet du hva! Jeg har fått nytt do!
Jeg synes du er
heldig som har Marius. Hils han fra meg, er du snill.
Snutekos fra Tuva, din beste venn i livet.
Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her? Så vakker er jeg... 
Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her? Så vakker er jeg...
|
|
 |
|
|
|