Tanker om mangt og mye

KRENKELSE.

I 9 måneders tid har ei ugjerning tatt mange av mine friheter som gissel. Fordi jeg kjenner en dyp smerte og medfølelse for mennesker som er påført en ufattelig påkjenning og sorg, er jeg kommet i en slags unntakstillstand. Det er bare så vidt jeg tør å kjenne at mitt normale register for reaksjoner hele tiden forsøker å justere seg etter "en forbannelse". Men jeg tar tilbake min rett til å føle, og uttrykke den. Og så sier jeg: etter to dagers oppslag i Rana Blad om "valpedrap" reagerer jeg normalt. Hvordan i all verden er det mulig at noen kan gjøre seg så ussel? Jeg vil ikke banne på FB, men jeg har sabla lyst!!!

NEBB

av Tove Johanne With den 24. november 2011 kl. 20:52

I dag tenker jeg: det må være fornøyelig å stå i kamp for den som har nebb. Da må jeg samtidig føye til at jeg måtte kjøpe egg på REMA i dag. (... som om det har noe med nebbdyr å gjøre...) :-)

Alle gode venner, håper dere har en fin kveld..

LAVKARBO

Av Tove Johanne With · 23. november 2011

Et litt skeivt blikk på lavkarboens konsekvenser: vi litt runde mennsker føler at vi må slanke oss. Vi kjøper opp smør, fløte og flesk, sånn at de slanke mennskene ikke får den maten de ønsker: smør, flesk og fløte. Hamstringens underlige ansikt er at den som slanker seg gjør at andre føler seg sulten... Pussig.

TANKEKRAFT OG LYS.

av Tove Johanne With den 21. november 2011 kl. 16:39

Jeg er troende. Jeg tror på tankens kraft. Jeg tror at den onde krafta,voodoo, witchcraft og anna craft kan skap mye mørke bare ved det at mørket har sin egen syke logikk. Mørket, som følger den onde krafta, har dog sin klare begrensning. Lyset har knekt kodene: når lysets stråler avdekker mørket, ser vi klart som dagen. Jeg har faktisk ikke  i mitt liv opplevd at mørket vinner over lyset, at ondskap og kunnskapsløshet vinner over vidsyn, utsyn og toleranse. Etter ei lita uke på Vega, i november, har jeg sett lyset. 

VI MÅ IKKE GLEMME HVEM VI ER.

av Tove Johanne With den 14. september 2011 kl. 14:27

Kom over dette diktet, og minnes Utøya og Regjeringskvartalet. Diktet ble lest under minneseremonien i Spektrum. Vi må ikke glemme hvem vi er.

TUNG TIDS TALE

Det heite ikkje: eg - no lenger.

heretter heiter det: vi

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd finn herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,

at du er varm!

Halldis Moren Veaas

TRIVSEL, IDSJELER OG IDEER

av Tove Johanne With den 7. september 2011 kl. 20:31

Trivsel er viktig. Ildsjeler er viktige. Men jeg undres over at vi trenger en ildsjel for at vi skal ha det bra der vi bor. Nåja, det spørsmålet er sikkert mer aktuelt avhengig av mange ting: f.eks antall årringer (les alder), hvor du bor, hvem du er osv. For å være en ildsjel som har gyldighet, tenker jeg at det må taes et utgangspunkt i idéen/idéene som passer den ilden du skal tenne. Hva skjer når disse tankene ikke passer alle, når konfliktene er større enn evnen til å tåle at ingen verdier er overlegne andre? Hvordan handterer man nyansene og de avgrunnene som alltid finns, både i den store byen og den lille bygda? Selv det klareste vann blir grumsete i dårlig vær.

Forargelsen har sine tiår, og farer som dominobrikker gjennom tidene. Trives du, er du faktisk en ildsjel, fordi du har idéer om å gjøre noe bra for dine medmennesker. Dette ganske enkelt fordi det meste handler om å tro på det gode i mennesket, og ikke bruke tiden og livet på å legge retningslinjer for "det gode" samfunn på vegne av alle andre.

Jeg hadde ønsket meg at jeg kunne si at jeg trivdes i bygda mi. Kan jeg det, hvis min idé ikke passer med din? Kan jeg trives om du er forarget?

LIFT ME

av Tove Johanne With den 24. mai 2011 kl. 21:34

I kveld har jeg vært gjest, og Dalamix var vertskap, med sine medsangere og musikere fra storbygda vår. Det var Blandadrops med et inderlig ønske om fred på jorden, og Førsteklassen sprudlet sammen med måltrosten og spilte på kam. Det går ikke an å la være å glede seg over disse betraktningene. Og når vi i tillegg får servert Nordaførr Vårvise, The Water is Wide, så går det på en måte ikke an å slamre med dørene. Mama, cant you see? Girl of Constant Sorrow. Like We Never had a Broken Heart, You say you will... Better Than the Rest. California Dreaming. Ja, jeg shalalaet meg gjennom den glade følelsen som handler om Waiting for The Morning og hele reportoaret. Så tenkte jeg: dette handlet om LIFT ME. Jeg ble løftet opp og ut av dagen og inn i en vårkveld, og kunne ikke få følgende ut av hodet: joik har større kraft enn krutt...!!! Hadde vi sunget mer, danset mer, smilt mer og ledd mer, hadde vi kanskje kunnet spart på sprengstoffet ... Tusen takk for en glad glede!

Idéen

av Tove Johanne With den 6. mai 2011 kl. 13:55

Jeg sitter her med et fotografi. Jeg hadde en idé da jeg tok det bildet. Men så skjer det jo, da, at bildet ble "mislykket". Det ergret meg, for igrunnen tenker en jo store tanker om sine idéer. Og bildet ligger der på skjermen og utfordrer meg. Jeg ser på det, og ser et og annet spennende. Lys, en linje, noe diffust inni noe som en gang var et strålende motiv. Jeg går inn i billedverdenen, og tar små og store utsnitt. Så skimter jeg en mulighet. Den strålende ideen, det mislykkede fotografiet, ble etterhvert et vakkert lite utsnitt, som faktisk var der alt fra før jeg tok bildet. Her er livets magiske skjønnhet. Det vakre er der hvis en klarer å ta de små fragmentene og sette dem sammen til det som var tenkt fra opprinnelsen av. Det heter seg at det kan være vanskelig å se skogen for bare trær. Sånn er det.

Vestavind

av Tove Johanne With den 5. mai 2011 kl. 22:23

ADVARSEL:

IKKE TA FØLGENDE OVERSKRIFT BOKSTAVELIG.

 

MELDING OM INNBRUDD.

Har nettopp kommet heim etter konsert i Nevernes kirke, med Hanne Krogh og DalaMIx m. musikere. Med nær formidling, vakre tekster bundet sammen med humor og varme, ble det begått innbrudd i et "vinterkledd" hjerte. Tekstene om sjøfart og vinger, den lange veien som drømmen kan bære, bar meg inn i nettopp drømmen. Og så var det avslutningen. "Tusen takk"

Heime igjen.

av Tove Johanne With den 26. april 2011 kl. 13:40

Nå ligger påsken som en ferdig lest bok. Da vi dro til Vega hadde jeg en "arbeidstittel". Det var: YR MELDER VIND OG REGN  I TI DAGER. Vi pakket bilen for alle forhold, utenom sommeren. Og sant og si: vi hadde med oss for lite klær. Sommertøyet lå i "sommerskapet" heime på Heia! Men det er jo ikke noe problem, i den grad en kan være naturist. Vel, vi hadde dager som vi mer enn én sommer bare kan drømme om, og det i april!!! Bål, kaffe, rådyr, havørn, fiskeørn, storfugl... og nise. Og mens jeg satt med bålkaffen måtte jeg fremkalle virkeligheten: heime er det kanskje BARE en meter med snø igjen på marka. Jaja. Jeg tror ikke jeg ville vært snegle. Den lever kanskje litt for sakte. Men jeg kunne tenkt meg å ha et slags hjem på ryggen. For da hadde jeg alltid vært hjemme..? For å si det rett ut: jeg trives på Vega. Framtidige arbeidstitler vil være: KOS DEG.

Vandring i tid og rom, eller noe i den dur.

av Tove Johanne With den 13. april 2011 kl. 21:33

Har vært på Vega. Gresset var startet på sin signingsferd til et kommende liv i ei vom, før returen som igjen blir nye enger og grøde på bondens åker. Gåsbuen hadde funnet veien nordover. Tjelden var kjennelig, og katta synes Vega er like videunderlig som matmora. Våren hadde lagt bort spade og traktorfres, og var stolt over godt utført jobb. Men alle veier fører ikke til Roma, og vi kom heim til Heia igjen. Hvilken utrolig reise... Vi dro fra vinter, snøskavler, vandret par dager i grønne enger og himmelblått lys, for så å vende tilbake til vår bortgjømte igloo, snøskavler og tungt lys som ikke akkurat stryker en stakkar med hårene. Vinter-vår- vinter på to dager.

Denne våren opplever vi  i fire etapper: i Praha, på Vega, på Vega en gang til, og så kanskje, på Heia.

" Eg e mest glad i når grågåsa kjem". Kan det sies vakre

Tanker og undring...

av Tove Johanne With den 1. april 2011 kl. 10:41

"Med sunn galskap og dårlig hukommelse blir livet en vidunderlig reise." 

Dette har jeg sett på veggen over Jans skrivebord, og det visket Sidsel meg i øret på lørdag, etter konserten på Nevernes. Jeg synes det er en fantastisk oppmuntring. Og det gir meg en lattermild tanke. Jeg har svært gode muligheter for det beste livet har å by på!!! Men jeg må innrømme at hukommelsen er så dårlig (?) at jeg knapt husker uttrykket. Stilig. Det er virkelig grunn til undring.

Belønning

av Tove Johanne With den 24. mars 2011 kl. 23:02

Har vært i Praha i  vinterferien. En fantastisk by, der det var godt å oppdage byens egen befolkning som selvsagt ikke bor på Karlsbroen. Det hadde muligens blitt i trangeste laget, selv så tidlig på våren. Været var fra sol og 18 grader pluss, til sludd og snø og ingen grader, som det ble sagt på radioen her om dagen. Det ble også noen forsøk på å finne motiver for minnet og kameraet. Men hva er fire dager for Prahas historie? Jo, de sporene jeg ikke kunne sette i brosteinene. Men kanskje litt småstein endret posisjon? Ikke å forakte. Da gjør en jo en forskjell. Det er belønning.