Så sant jeg kjenner menneskene rett, så vet jeg at alle har hatt drømmer som barn; hva de skulle bli, hva de skulle gjøre, ha osv. I og med at jeg hører inn under betegnelsen menneske, så har også jeg vært i, og er stadig i, slike drømmetilstander. Jeg skal spare dere for alle mine drømmer, for min egen skyld og ikke minst for deres skyld. Men én drøm kan jeg dele rundhåndet med dere, fordi den er ikke så langt unna virkeligheten. Trodde jeg.
Jeg drømte om å bli bondekjerring, med kuer, kalver hest og høner i fjøset, og katter og hunder og begavede unger. Jeg ble kjerring, og vi har hunder. Ja, av og til må jeg innrømme at vi har fjøs, også. Så jeg synes igrunnen at jeg hadde vært ganske heldig med mine drømmers oppfyllelse.
Men så var vi med våre tre måneder gamle schäfervalper hos veterinæren for å få dem vaksinert. Der ble vi sittende ei stund, for det var mange som hadde samme ærend, sånn rett før ferien. Men ei kosestund med valper på fanget er jo i grunnen koselig, og folk var i det lette hjørnet, så det gikk greitt. Bortesett fra ei vakker, svart katt og to små hunder, var Ariko og Athina de minste pasientene. Og de yngste. Så kommer det inn et dyr som er det fagreste jeg har sett: det kunne ha vært en tiger, det kunne ha vært en kalv, en liten hest... Et majestetisk monument. Men det var en hund. En tigret Grand Danois. Jeg aner hentydninger om forræderi, men jeg er av den klare formening at schäferhunden er den egentlige hunden. Men den store, vakre dansken minnet meg sånn om mine drømmer som nesten brast, og da har man lov til å innrømme at den tapte forelskelsen våknet til live igjen. Og jeg var helt forgapt. Jeg svarte, forsåvidt høflig og stolt, da danskens matmor spurte om våre små, som etterhvert var blitt leie av å sitte på to fang. Men innrømmer at jeg sikkert virket temmelig fjern i mine blikk. Mens hendene mine åndsfraværende stille klappet våre svært så unge valper, så jeg uten blygsel på denne store og stolte statuen av et vesen. Jeg strøk over den korte glatte pelsen, og bortsett fra utseendet var det ikke mye som minnet om en hund, altså. Jeg spurte den unge damen som eide hunden om hvor mange år han var. "7 måneder" var svaret. Jeg var sikker på at jeg hørte feil Men hun ga mitt spørrende blikk en bekreftelse på at jeg hadde oppfattet: 7 måneder. Da var det en selvfølge å stille spørsmålet: hvor stor vil han egentlig bli? Ganske mye større, forsto jeg. Hjelpe meg, hvis jeg hadde vært en bedre strateg, så hadde jeg tenkt på sammenhengen mellom manglende gårdsdrift og størrelsen på hunden. Det hender faktisk at jeg må innrømme for meg selv at av og til kommer det just an på størrelsen!!!
Etterhvert som tiden gikk, fikk jeg erfare at dette store dyret faktisk bare var en valp, bare fire måneder eldre enn de to vi satt med på våre fang. Dansken ble, etter som tiden langsomt skred hen, nokså utålmodig, og syntes i det hele tatt at tilværelsen ikke var bedre enn et venterom hos veterinæren. Så han gjorde det beste ut av forsøket på å bestige sin eiers fang. Men dessverre hadde ikke denne unge damen et fang som egnet seg for denne kjempen, og hunden måtte stadig gi opp sine intense forsøk. Der så jeg at jeg med min fasong hadde egnet meg bedre til å avhjelpe hundens behov. Men jeg var opptatt.
Da Atina og Ariko var ferdig stukket, og vi var vel ute av venterommet, sukket jeg dypt og inderlig over mine svakheter. Og i påskefjellet hadde jeg med meg en vakker drøm. Det morsomme er at så lenge svakheten kan kalles hund, er det fullt ut mulig å tilgi utroskap. Noen drømmer om og snur seg etter kvinners lekre legger, andre ser etter flotte mannebein og får skinnende øyne. Og jeg snur meg etter store, flotte dansker, med stor frimodighet. I dansken ligger en del av drømmen min, og forøvrig er Danmark et dejligt land!